Angrepet på Marstrand skjedde i juli 1677, og Ahasverus de Créqui hadde kommandoen over ett av de fire kompaniene fra Vesterlenske regiment. De øvrige tre var under kommando av oberst Vind, kaptein Hübert og kaptein Ripstorf. Totalt deltok følgende tropper i angrepet: Tre geværkompanier søndenfjells, fire kompanier av Smålenske regiment, fem kompanier av Coucherons regiment, to kompanier av Trondhjemske og Bergenhus regiment formet som ett, og altså de fire kompaniene fra Vesterlenske regiment. Antakelig deltok også en del av Opplandske regiment. Sthen Jacobsøn beretter i " Den Nordiske Kriigs Krøniche " at oberst Wisborg (Smaalenske regiment) og oberst Coucheron (Coucherons regiment) ble kommandert til den nordre side, oberst Vibe (Opplandske regiment) til den søndre side og oberstløytnant Trischeler med generalløytnant Mohr på den østre side, rett overfor byen. Hele teksten om disse begivenhetene fra Sthen Jacobsøs bok kan du lese ved å klikke her.

Kong Frederik IIIs utenomekteskapelige sønn Ulrik Frederik Gyldenløve - halvbror av kong Christian V - er her på sin kommandoplass på Koön ved Marstrand sommeren 1677. I bakgrunnen Marstrand by og Carlsten festning, det nyanlagte forsvarsverket som ble påbegynte kort etter at Marstrand ble svensk i 1658. Oberstløytnant Ahasverus de Créqui dit la Roche hadde kommandoen over ett av de fire kompaniene fra Vesterlenske regiment som deltok i okkupasjonen av Marstrand og Carlsten i juli 1677. Det er nok lite sannsynlig at Ahasverus de Créqui dit la Roche er blant offiserene som er avbildet sammen med Gyldenløve, selv om han tilhørte det øverste sjikt av offiserer som deltok i angrepet. Veggteppe fra Rosenborg Slot i Danmark.

5. juli ble to bataljoner og endel kanoner satt i land på Koön, øst for Marstrand. Herfra er det et 200 meter bredt sund over til selve Marstrand og Marstrandsön. Fra 6. juli begynte beskytningen av befestningene på Hedvigsholm og Malepert. Hedvigsholm lå nær inntil Koön i sydøst, og Malepert nordøst for byen, også denne befestede, lille holmen på Koö-siden. I dag er det fylt ut, slik at både Hedvigsholm og Malepert henger sammen med Koön.

Fortet på Malepert ble erobret natt til 13. juli, og samme natt prøvde man å ta Hedvigsholm. Hele 208 nordmenn ble drept eller såret under det mislykkede angrepet på Hedvigsholm denne natten. Størst var mannefallet da en kruttønne eksploderte blant nordmennene bak provianthuset, hvor de hadde søkt skjul for svenske bomber og stener som ble kastet fra skansen. I svenske kilder står det forøvrig at nordmennene gjemte seg inne i provianthuset, mens Gyldenløve sier at de var bak huset.

Syv dødsdømte, norske soldater fikk anledning til å unngå henrettelse ved å ta seg ut til det underminerte fortet på Hedvigsholm da fortet der ble inntatt få dager etter. Gyldenløve brukte disse «frivillige», hvorav fem var dødsdømt fordi de hadde nektet å gå opp stormstigene under tidligere angrep, til å lete opp og uskadeliggjøre miner. Slik slapp Gyldenløve å «hazardere saa mange Folk» når de gikk ut på holmen, og de syv fikk sin pardon fra kongens halvbror (Se «Gyldenløvefeiden»). Det var mer vett i å "hazardere" dødsdømte enn soldater med livets rett...

Selve byen Marstrand og skansen på Gustavsberg falt 18. juli i norske hender, og derfra gikk man løs på hovedfestningen Carlsten. I tillegg beskjøt de norske styrkene festningen fra batterier på høydedragene nord for byen, - en stor militær bragd som er beskrevet i detalj av Gyldenløve. Her trakk de opp tungt artilleri som de i ro og mak kunne bruke til å hamre løs på festningsmurene.

Den 23. juli sto de norske styrkene på pistolskudds avstand fra Carlsten, og situasjonen på innsiden av murene begynte å bli uutholdelig for de 400 som befant seg der. Klokken tre på ettermiddagen samme dag overgav svenskene seg. Gyldenløve mente at svenskene hadde forsvart seg godt, og lot kommandanten, oberst Sinclair, marsjere fra festningen under full militær honnør.

Blant det materiell Gyldenløve erobret i Marstrand var 56 kanoner, betydelig forråd av levnetsmidler og utrustning, og ikke minst åtte faner, iht Illustreret Norgeshistorie (1893) med innskriften:

"Som trofast man
Jag träder fram
Mot fienden att strida
Af Giøtha blod
Och samma mod
I verlden berömt så vida."

På denne tiden var nettopp det å vinne faner i kamp noe av det mest ærefulle en armé kunne oppnå.

De totale norske tapene er oppgitt til omkring 300 døde og sårede, iberegnet den skjebnesvangre natten til 13. juli på Hedvigsholm.

Marstrand i moderne tid. Bak ser du Carlsten Festning. Bilde fra Marstrands webcam på internett tidlig om kvelden 6. juli 1998. Klikk på bildet for større utgave. Se også bilde fra Marstrand 23. juli 1998 (foto: Carsten Berg Høgenhoff).

Noen ord om krigsskueplassen høsten 1677

Kort etter Marstrands fall kom en svensk offensiv inn i Bohuslän fra Vänersborg. Dette førte blant annet til sammenstøt ved Uddevalla 29. august mellom 5 000-6 000 nordmenn og et noe større antall svensker. Her vant - ifølge norsk militærhistorie - vår hær den fremste seier den noen gang har vunnet i ett enkelt slag. Svenskene mistet 1500 falne og sårede, 400 fanger og hele sitt artilleri og tren foruten 19 faner, mens våre tap i døde og sårede oppgis til under 100 mann.

Hos Øverland (s. 444) heter det at Gyldenløve etterlot Coucherons regiment som besetning i Marstrand, mens han lot den øvrige del av hæren støtte Løvenhjelms korps som hadde tatt stilling ved Uddevalla. En avdeling synes også å hablitt beordret tilbake til Norge for å dekke grensen mot en innfall fra Värmland, mens Gyldenløve selv reiste som aller snarest til Larvik hvor han den 16. august fant tid til å gifte seg med Antoinette Augusta av Oldenburg. Hvetebrødsdagene ble dog korte; Gyldenløve hadde snart nye oppgaver i Bohuslen.

Det ser ut til at Ahasverus de Créqui også var med ved Uddevalla, og at han deretter igjen ble sendt til Marstrand. Som det heter hos Øverland (s. 448): "Etter slaget ved Uddevalla lå hele Bohuslen med unntak av Båhus festning åpen for nordmennene, som nå hadde håp om at denne landsdelen igjen skulle vende tilbake til moderlandet. I dette øyemed lot Gyldenløve de gamlke skanser utbedre og nye anlegge. Således fortsatte han de la Gardies festningsarbeider omkring Uddevalla, og ved Kvistrum og Svarteborg, på Orust og i Marstrand lagdes sterke befestninger. Hele den norske hær gikk deretter i vinterkvarter i Bohuslen, hvor årstiden og de sedvanlige vanskeligheter med å finne livsopphold snart la hindringer i veien for alle krigsforetagender."

Seieren ved Uddevalla var kanskje lettkjøpt for den norske hæren, godt krigsvant som den var på dette tidspunkt. Men den som vinner slaget, vinner ikke alltid krigen.

I svensk litteratur er dette slaget beskrevet litt annerledes. Det legges vekt på at den svenske bondehæren var dårlig trent og under slett ledelse. Den svenske øverstkommanderende for Uddevallastyrkene, general de la Gardie, fikk da også gjennomgå av kong Carl XI i etterhånd, etter at generalen hadde forsøkt å legge skylden på sine underordnede. Riktignok hadde de la Gardie allerede året innen bedt om å bli fritatt for overbefalet, idet han påpekte at han var general uten folk, uten offiserer og uten underhold. At kong Carl XI likevel gav ham kommandoen, og at de la Gardie etterhvert fikk soldater som rømte slagfeltet når det sto på som verst, hjalp uansett ikke på kongens nåde. Vi skal heller ikke underslå betydningen av at de la Gardie hadde vært blant kongens formyndere i dennes mindreårighet - Carl XI ble kronet i 1660 bare fire år gammel. Nå var kongen voksen, han var myndig, og de la Gardie var knapt blant kongens favoritter…

I svenske kilder fremstilles både nordmenn og dansker som gode soldater, men umenneskelige i sin fremferd. Like stor vekt legger de på at den svenske regjeringen hadde vært godtroende mot naboene og hadde dårlig begrep om de norsk-danske stridskreftene. Derfor ble grenseprovinsene overlatt til seg selv, uten god nok beskyttelse, og følgene ble en ødeleggende krig med store lidelser.

Snapphanekrig - og svensk standhaftighet

Bohuslän hadde som nevnt vært under svensk herredømme i knappe 20 år da Gyldenløve rykket inn. Mange gode «nordmenn» - men under Gyldenløvefeiden som svensker å regne idet de var bofaste i Bohuslän, hadde nok litt problemer med å være tro mot svenskekongen. Det ser man ikke minst av snapphanekrigen - bak svenske linjer var det tildels stor motvilje mot de nye makthaverne i Stockholm, og det geriljaliknende opprøret som startet i Skåne spredte seg også nordover til Bohuslän.

På den annen side; det var tildels sterk svensk motstand i befolkningen. En spesiell episode fra Marstrand - og den må vi tro Ahasverus de Créqui opplevde - var da Gyldenløve berodret en takksigelsesgudstjeneste - Te Deum - søndagen etter at Marstrand falt. Kommandant på Carlsten Festning i 1998, Eiwe Svanberg, beretter at presten i Marstrand, Fredrik Bagge, holdt gudstjenesten slik han ble bedt om. Som avslutning skulle han be kongens bønn. Han gjorde det, men han ba Carl XIs bønn. Han ba også om fremgang for de svenske styrkene. Christian Vs halvbror, Gyldenløve, hadde lite til overs for en slik demonstrasjon, men gav storsinnet presten en ny sjanse. På ny kom svenskekongens bønn fra alteret i Marstrand kirke. Etter at dette gjentok seg tredje gang, må vi tro at Gyldenløve tordnet skikkelig da presten ble ledet fra prekestolen til krigsrett på festningen. Her forklarte Bagge i sterke ordelag beveggrunnene for sin handling, inntil en norsk offiser stormet frem, la hånden over Bagges munn og sa til Gyldenløve: "La ham kun ikke få tale, thi da gjør han oss alle til Tyve og Skielme".

Bagge ble dømt til døden, men fikk kjøpe seg fri med tredobbel mannsbot. Han satt på Fredrikshald festning til boten var betalt, og senere fikk han en rekke nådesbevis av kong Carl XI som takk for sitt mot. I dag finner vi en minneplate til Bagges ære på Marstrand kirken.

Allerede umiddelbart etter at svenskene tok de nye provinsene i 1658, ble prester og lærere skiftet ut med svensktalende. Fredrik Bagge var selv født i Marstrand i 1646, og hans far var borgermester i byen. Til tross for sitt norske opphav, var det derfor utvilsomt en god svenske som sto på prekestolen den dagen i 1677!

Det var kong Carl XI personlige inngripen i krigshandlingene som til sist snudde vinden og bragte seieren i havn for svenskene, først og fremst på skånsk territorium. Han var ung og uerfaren da krigen startet, men erfaringen og seiersviljen kom raskt til denne kongen som hadde sittet på tronen siden han var fire år gammel.

I Coucherons stab

lllustrasjon: Carlsten Festning og Marstrand 1677, mens tårnet fremdeles var firkantet. Nede i byen ser vi Marstrand kirke hvor presten, Fredrik Bagge, heltemodig sto imot Gyldenløves okkupasjon ved å be bønn for den svenske fremfor den danske kongen under gudstjenesten søndagen etter at Marstrand var inntatt (utsnitt av dansk stikk).

Det kan som se ut til at Ahasverus de Créqui var med ved Uddevalla-slaget i august. Det som er sikkert, er at han er tilbake i Marstrand 4. oktober 1677, da han er nevnt i Coucherons stab idet hæren skal gå i vinerkvarter.

Etter seirene ved Marstrand og Uddevalla rykket Gyldenløve mot Båhus, men det danske angrepet fra Skåne mot Göteborg måtte oppgis og Gyldenløve måtte avslutte beleiringen av Båhus. De trakk seg et stykke nordover, og en del av Hæren ble lagt i vinterkvarter i Bohuslän mens avdelinger som var rekruttert fra grensestrøkene fikk dra hjem til legdene for vinteren.

Oberst Wyllem Coucheron blir overkommandant for de nyerobrede festningsverkene. Ahasverus de Créqui er nr tre i kommandorekken, og omtales av Coucheron som "oberstløytnant de la Ross". Den 4. oktober 1677 beskriver Coucheron garnisonen i Marstrand slik (Fra "Gyldenløvefeiden", s 141):

• "Stab
• Oberst Coucheron
• Underkommandant Oberstlt. Tritzschler
• Oberstlt. de la Ross (les: Ahasverus de Créqui dit la Roches ryfylkske kompani, forfatterens anm.)
• Oberst Coucherons Rgt.:



• Majorens Komp.
• Joen Svendsens Komp.
• Müllers Komp.
• Parsles Komp.



• Vesterlehnske Rgt.:



• Kapt. Buddes Komp.
• Oberstlt.s Komp. (les: de Créqui dit la Roches kompani, forfatterens anm.)
• Hybberts Komp.
• Schløssers Komp.



• Bergenhusiske Rgt.



• Silbernagels Komp.



• Ammunitions- og Proviantforvalter: Oluf Olufsen Schjøtt
• Rgts.auditør: Salgaard
• Rgts.adjutant: Jost Junghans
• Oberst Coucherons Rgt. á 100 Menige Vesterlehnske Rgt. á 150 Menige Silbernagels Komp. á 100 Menige
• Artilleribetjente: 1 Kapt., 1 Lt., 1. Stykjunker, 14 Konstabler, 23 Haandlangere, 1 Lademager, 1 Smed, 1 Dreier.



• Marstrand, 4. Okt. 1677
• Wyllem Coucheron"  

Ved utgangen av året 1677 var de norske styrkene i Bohuslän forlagt slik: Bergenhus Rgt. var desember trukket tilbake til den nordlige del av Viken (1 komp), dels til Uddevalla som festningsbesetning (1 komp), og dels til bygdene omkring Halden. I Marstrand sto fire av Coucherons kompanier, og fire kompanier fra Vesterlenske Rgt. På Orust: 1. Trondhjemske Infanteriregiment., og ved Uddevalla 1 kompani "Fyrrørere" (artillerister).

Drøye tre måneder etter at Coucheron beskrev garnisonen på Carlsten, dør Ahasverus de Créqui 15. januar, i sitt 61. leveår, i et Marstrand som var holdt av norsk-danske styrker helt frem til 1679.

Wyllem Coucheron kom til Norge samtidig med de Créqui i 1657. I 1660 deltok han i forsvaret av Halden 14. januar til 23. februar - samtidig som Ahasverus de Créqui som tidligere nevnt var i Fredrikstad-området.

Om Coucheron leser vi ellers: "Som ingeniør og generalskvartermester var det visstnok han, som la den første plan for Fredriksstens fæstning og tegnet det "afrids", som blev sendt til Kjøbenhavn over en ny "defension" for Halden. Denne blev approberet av kongen 28/7 1660" ( Norsk Biografisk Leksikon , bind 3). Det er også Coucheron som står bak byplanen i Gamlebyen i Fredrikstad, der arbeidene ble påbegynt i 1663. Coucheron døde på Bergenhus 20. juni 1689.

En kommentar om Freden i Lund

En samtidig slektning av Ahasverus de Crequi, François de Crequi, hadde en svært fremgangsrik karriere som Marechal de France under eneveldekongen Ludvig XIV. Fransk av herkomst som han var, kan det synes nesten paradoksalt at Ahasverus de Créqui skulle slåss så aktivt for Norges interesser.

Solkongen skulle få innvirkning på Norges fremtidige grenser; om enn ad omveier. I april 1678 nærmest dikterte han vilkårene for en løsning i Skandinavia under fredsforhandlingene i Nijmegen. I likhet med Carl XI ønsket han grensene som de var før Gyldenløvefeiden - eller Den skånske krig - men han dikterte forhandlingene på en måte som såret svenskekongens stolthet. Carl XI sa nei til Ludvig XIVs forslag, og beholdt hele livet en motvilje mot slikt fransk formynderskap. Senere forsøkte kong Kristian V av Danmark-Norge seg på egne forhandlinger med Ludvig XIV, men også han følte seg fornærmet av den franske eneherskerens behandling.

Resultatet ble like originalt som det var uventet, det ble en slags praktisk skandinavisme ført i pennen av Johan Gyllenstjerna. Freden i Lund av oktober 1679 kom til som en felles-skandinavisk trakta, nærmest i trass mot Solkongen i Paris. Sveriges grenser ble riktignok gjenopprettet - slik både Ludvig XIV og Carl XI ønsket det - men samtidig ble det inngått ekteskapsforhandlinger mellom det dansk-norske og det svenske kongehus. Enda viktigere var linjene som ble trukket for en felles-skandinavisk stormaktspolitikk, hvor grunntanken var å stå samlet mot de krefter som truet Skandinavias interesser fra utsiden. Ikke minst franske Ludvig XIV ble av begge parter oppfattet som en slik trussel.

Ahasverus de Créqui var protestant. Hans far, eller muligens hans farfar, reiste etter alt å dømme fra katolikkenes forfølgelser av hugenotter i Frankrike, og vi må tro at Ahasverus de Créqui - til tross for sitt franske, adelige opphav - ville vært på linje med både danskekongen og Carl XI når de viste slik sterk uvilje mot Ludvig XIV. Her sto Ahasverus langt fra sin mer berømte slektning, marskalk François de Crequi (se 2. kapittel)!

Marstrand ble okkupert på ny i 1719

Marstrand ved Gøteborg tidlig på 1700-tallet, stikk fra Veibull & Höjers "Sveriges Historia" bind IV 1611-1718, Stockholm 1881. Marstrand er her sett fra Koön, hvor de norske styrkene startet angrepet tidlig i juli 1677, og hvor også Tordenskjold rettet sitt angrep fra. Tårnet har her fått sin runde form som det har ennå i dag.

Ekteskapet mellom Ulrika Eleanora og Carl XI førte kongehusene i Skandinavia sammen i nære slektsbånd. Fruktene av dette ekteskapet ble ingen ringere enn Carl XII.

Den berømte svenske krigerkongen Carl XII og Frederik IV, Kristian Vs arving, var således søskenbarn. Dette nære slektskapet hjalp som kjent ikke stort på neste kapittel i krigshistorien mellom Danmark-Norge og Sverige, det som for Carl XII endte med en kule i tinningen på Fredriksten i Halden og for Norge frembragte sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold. Tordenskjold ble med Frederik IV fra Trondheim til København i ung alder, og trønderen skulle bli nestemann som inntok Carlsten Festning. Det skjedde i juli 1719 - godt etter vår Ahasverus de Crequi dit la Roches tid.

Den svenske kommandant Sinclair fikk som nevnt forlate Carlsten under full militær honnør sommeren 1677, noe som er mer enn vi kan si om kommandanten på samme festning 41 år senere, Danckvardt. Han ble stilt for svensk krigsrett og henrettet for feighet og forræderi etter at Tordenskjold tok Carlsten («Sveriges historia», 1881). Det var forøvrig i Marstrand den unge, norske admiralen brukte knepet som er berømt gjennom uttrykket «Tordenskjolds soldater», så krigsretten mot Danckvardt som lot seg lure så lett var berettiget. Beskjedne styrker til tross, klarte nordmennene å overbevise Dankvardt om at han var tallmessig underlegen, og at fortsatt motstand ville være nytteløst. Det er tvilsomt om Tordenskjold hadde maktet å innta festningen med ren militærmakt.

Sitt berømte soldat-knep unntatt, brukte Tordenskjold samme angrepsstrategi mot Marstrand og Carlsten festning som Gyldenløve i 1677. Akilleshælen var Koön på fastlandssiden.

Illustrasjonen til høyre er hentet fra P.P.s "Peter Tordenskjold" (Illustreret Familieblads historiske romaner) fra1923: "Det var ganske riktigt kruttaarnet, der spang i luften - en pokkers lykke!", ropte Grotschilling og lettet med komisk høitidelighet paa hatten til Ployart, hvis edle aasyn dog snarere uttrykte dyp alvor end glad overraskelse; "nu har vi spillet gaaende; der skal bestemt stormes nu, og saa maa jeg være med, hvad morbrod end maatte si dertil; jeg vil være den første mand paa muren". Uten videre avsked for han ned i jollen igjen."

Utsikten mot Marstrand og Carlsten i denne scenen fra 1719 må minne om den Ahasverus de Créqui dit la Roche så i 1677. Riktignok var det ingen fulltreffere i kruttårnet under Gyldenløvefeiden, men vi kjenner igjen byen og Carlsten som ruver over bebyggelsen. Kirken vår åsted for presten Fredrik Bagges heltmodige standhaftighet mot Gyldenløve.

Egen minnemedalje

Marstrand og Carlsten festning ble ansett som uinntakelige. I anledning seieren ble det derfor på befaling fra kong Christian V preget en skuepenge med Gyldenløves portrett på den ene siden, og på den andre siden Marstrand by og skanse med påskriften "Eroberung von Marstrand 1677". Sølvmedaljen er 43 mm i diameter, og har ukjent medaljør. Den skal også finnes i mindre edelt metall, men begge er svært vanskelige å oppdrive i dag. En skuepenge var en slags minnemedalje, som gjerne ble sydd eller hengt på tøyet.

En lignende skuepenge ble forøvrig også preget etter Tordenskjolds erobring av Marstrand i 1719 - så her finnes det to interessante objekter for den ivrige samler!

Gå til 11. kapittel