Minneord over Olav Ravn

Tillatelse til å bruke disse minneord er gitt av forfatteren Helge B. J. Tideke. Minneordet stod i avisen Nordlys den 16. februar 2007. Dette er redigert av Steinar Winnem.

Tirsdag 8. februar i år ble major Olav Ravn funnet død i hytten sin i Trollvikveien 120 i Bjerkvik. Det var Kåre Skau som fant ham, og antagelig var det hjertet som sviktet. Ravn hadde for noen år siden hatt noen hjerteproblemer.

Ravn ble født 24. juni 1918 i et stort hus på det vakre Liland i Ofoten, hvor hans far i alt hadde 16 barn. Hans fulle navn var Olav Kristian Bang Ravn, hans kroppshøyde var 169 cm og han gikk ut av Befalskolen i Harstad i 1940 med beste karakterer. I ungdommen herdet han seg med lange skiturer fra Liland nordover i fjellene mot Tovik.

Jeg var så heldig at jeg kom i forbindelse med major Ravn for vel to år siden, og fikk i denne tid snakket med ham en mangde ganger på telefon. Fredag 7. juli 06 fikk min datter Astrid Helene og jeg den store ære å besøke major Ravn i hytten hans i Bjerkvik. Her viste han oss sin militære medaljesamling, bl.a. den siste sølvmedalje overrakt av franske i Narvik, i tiden før vårt besøk. Han forærte oss også de nydeligste molter for vår videre reise til Finnmark.

I 1940 ble tyskerne stoppet ved Gratangen Turiststasjon av skolekompaniet, og her var Olav Ravn med som sersjant i første linje. De to østerrikske speiderne som gikk først mot den snorske stillingen, ble skutt. De var fra Kärnten. Likene av disse ble slept inn i kjelleren på turiststasjonen, hvor de snart ble kremert da stasjonen ble påtent. Speiderne hadde noe kjeks i lommene samt rødvin på feltflaskene (vann ville ha frosset). Resten av tyskerne flyktet nedover veien mot Fjellhøgda, før de på ny prøvde et angrep, også denne gang med negativt resultat. Det ble skutt ca. 30.000 skudd fra de tyske og 50.000 fra den norske styrken her. Alt dette kan man lese om i den nylig utgitte bok ”Befalskolen for Infanteriet i Nord-Norge 1900-1999”, som bl.a. er redigert av major Ravn, og hvor hans portrett også sees. Denne hendelsen ved turiststasjonen er av engelske militærhistorikere regnet blant det nordnorske felttogets to største bragder i 1940. Den andre bragden var major Omdals marsj ut av Narvik, for nesen på tyskerne. Beretningen om de østerrikske speiderne minner om tilsvarende høy dramatikk fra Snorres kongesagaer, og vil for evig bli stående i norsk krigshistorie. Olav Ravn skrev dagbok over flere år, og denne startet i 1937. Den er ikke publisert, og vil antagelig bli overlevert Krigsminnemuseet i Narvik. Ravn ble imidlertid arrestert av tyskerne i 1940, etter felttogets slutt 9. juni. Men under andre verdenskrig drev han livsfarligspionasje mot tyskerne under hele krigen, bl.a. på ”Tirpitz” da slagskipet lå i Bogen i Ofoten. Beretningen om denne ukjente virksomheten var det siste major Ravn fikk skrevet, og den er overlevert til trykking. Man må heller ikke glemme hans store arbeid for å ivareta de viktige data over de drepte soldater fra felttoget i 1940, noe han utførte i etterkrigstiden.

Jeg pleide for spøk å si til majoren at han var mitt største funn på Nordkalotten i senere år, og detlikte han nok å høre. Major Ravn ble enkemann for noen år tilbake, og han flyttet ifølge Kåre Skau inn i hytten sin i Bjerkvik ca. 1991-92. Major Ravn hadde en usedvanlig briljant hjerne, et matematisk talent, en enorm hukommelse, og han var en glimrende strateg og skribent. En mengde krigsdata har han overlatt meg via telefon, og jeg har skrevet det ned alt sammen i flere protokoller, men det jeg fikk er bare en liten del av det som ligger i hans etterlatte papirer. Han delte mer enn villig av sin enorme viten, og han hadde en utsøkt humor i behold helt til døden tok ham. Et annet karaktertrekk ved ham var hans store evne til å snakke godt om de aller fleste mennesker, og se det positive ved dem. Han etterlot seg dessverre ingen barn, men å møte ham minnet noe om et tenkt møte med Goethe, det var som å bli kjent med et helt nytt univers. Og sin ungdoms friske hjerne beholdt han helt til sin dødsdag, og det er ikke alle forunt. Jeg stod i ferd med å foreslå ham til Kongens fortjenstmedalje i gull, men han døde før en eventuell overrekkelse. Han var invitert både til Slemmestad og hytten på Blefjell, og han ville komme. Men, invitasjonen kom for sent. Nå er han borte, og sorgen er knapt til å bære. Men over Gratangens og Ofotens fjell vil hans navn i dyp takknemlighet alltid lyse i stråleglansen fra nordlyset og midnattsolen.

Helge B. J. Tideke

Minneord

Tillatelse til å bruke disse minneord er gitt av forfatteren Grener Grenersen. Minneordet stod i avisen Fremover den 13. februar 2007. Dette er redigert av Steinar Winnem.

En veteran er gått bort - pensjonert major Olav Ravn er død, 88 år gammel. Han døde i sin lille hytte på gården Skau i Bjerkvik. Med ham er en av landets fremste krigshistorikere borte.

9. april 1940 fikk daværende sersjant Ravn med flere tilhørende skolekompaniet - 6. divisjon følgende ordre fra General Fleischer:

Norge er i natt overfalt av tyske tropper. En bataljon, 620 soldater er landsatt i Bjerkvik under ledelse av Oberst Windischtilhørende 139 Bergjegerregiment. Fienden er på frammarsj mot Bardufoss flyplass og skal stoppes snarest.

6. divisjons skolekompani under ledelse av kaptein Forseth og hvor daværende sersjant Olav Ravn var en av lagførerne gikk i stilling ved Gratangen Turiststasjon.

Etter noen timer ble de fiendtlige troppene observert. De første skuddene falt fra begge sider. Ingen av mine kamerater falt, mens flere av inntrengerne lå døde foran våre stillinger.

Som lagfører ble Ravn beordret frem for å identifisere de fiendtlige soldatene.

Med stor fare for å bli skutt utførte Ravn oppdraget.

Soldatbøkene viste Østerrikere fra Innsbruck - Kärnten tilh. 139 Bergjegerregiment under ledelse av General Dietl.

Oppdraget var utført, den fiendtlige fremrykkingen var stoppet, men foran dem lå 62 døgns slit ved Leigas og Bjørnfjell.

Olav Ravn var født på Liland av gammel norsk ætt.

I årene 1940 til 1945 deltok han i ett omfattenden etterretningsarbeid for våre allierte i England.

Hans særoppdrag var å følge det tyske slagskipet som en tid lå i Bogen.

Det resulterte i arrestasjon og skjerpet avhør av Gestaposjefen i Tromsø. Senere ble det et lengre opphold på Grini fangeleir.

For Olav Ravn var hjemmet og vår selvstendighet som nasjon sentralt. Under de mange interessante samtalene jeg ofte hadde med denne hedersmannen spurte jeg en gang: Bør vi sende unge norske soldater til konflikter i fjerne land? Det ble stille en stund så siterte han dikteren Arnulf Øverland: Vi var så få her i landet, hver fallen bror og venn.

Nei, vi bør nok stelle oss slik at vi kan forsvare vårt eget fedreland.

Olav Ravn vil bli savnet av mange, både unge og gamle i Bjerkvik, med sin kilde av historiske kunnskaper om vårt land var han unik.

Grener Grenersen