Livet på Skogøya
Skrevet av Olav Ravn i 2003, redigert av Steinar Winnem
Emanuel Winnem
Emanuel kom fra Lista. Han var breibygd og kraftig. Emanuel var en myndig mann, men samtidig var han omgjengelig og godslig. Et særpreg ved hans livssyn var at han mente at det var synd å spise blodmat.
23. februar 1895 fikk Emanuel Winnem skjøte på gården Rydnes, gårdsnr. 18, bruksnr. 3, Rydnes, kjøpesum kr. 1.500,-.
21. januar 1908 overtok han gårdsnr. 2 for kr. 600,-. Husene på gården var unntatt fra salget.
Jordene på Rydnes opparbeidet han og holdt senere i god hevd. Han førte opp våningshus og driftsbygning og gården ble som en perle på øya. Også skogen ble skjøttet på en riktig måte. I strandkanten ble det ryddet ei båtstø som lå i ly for vind og sjø fra øst og syd. Men sydvesten sendte sine bårer med stor kraft inn mot støa. For alle øyboerne var båten det eneste fremkomstmiddelet når de skulle over til fastlandet.
Når det første tørrhøyet skulle kjøres inn i slåttonna stilte Emanuel seg opp på en høvelig plass og ropte over øysundet med sin kraftige stemme:
”Hurra for tørrhøyet på Bjelgam”.
Så ble det fars tur til å fylle lungene med luft, finne en gunstig plass og rope tilbake:
”Hurra for Rydneset.”
I en rekke år var Emanuel styremedlem i Evenes Sparebank. Styret – eller direksjonen – som medlemmene foretrakk å kalle seg, hadde møter en gang i uka. Til disse møtene rodde Emanuel aldri selv, da satt han i bakskotten i båten mens en av sønnene satt ved årene. Som medlem i styret i banken viste Emanuel stor forståelse for de av låntakerne som ved ulykker kom ut i økonomiske vanskeligheter. For meg står Emanuel Winnem i minnet som en rakrygget hedersmann.
Emilie Winnem
Emilie kom fra Østervik. Hun giftet seg med Emanuel og resten av livet tilbragte hun på Skogøya. Hun skjøttet sitt arbeide i huset og på gården og sammen med mannen skapte hun en trivelig heim. Hun tok vare på barna og ga dem en trygg barndom og ungdom.
I den første tiden Emilie bodde på Øya, var det i alt fem familier som bodde der, men flere av familiene flyttet fra Øya. I lang tid var det bare Emilie og søsteren hennes, Berthe, som var de eneste voksne kvinner.
Når vi en søndag ettermiddag så at ”kjeksen” la ut fra Rydneset og satte kursen mot ståa vår, gledet vi oss til å få besøk av ”øyfolket”. Når så alle satt benket rundt bordet i stua og nykokt kaffe ble skjenet opp i koppene, gikk praten livlig rundt bordet. Samtalen dreide seg til å begynne med om dagligdagse ting, og om nyheter fra bygda. Men var det spesielle verdensnyheter, så ble også disse kommentert. Mere kaffe ble skjenket opp, tykk fløte ble blandet med kaffen. Etter kaffen trakk kvinnene seg tilbake og samtalte om sine spesielle saker.
Vi som var barn syntes at det var trivelig med besøk av ekteparet fra Rydneset. Det var fin harmoni mellom dem og vi lyttet alltid til de meninger Emanuel fremførte.
For Emilie var det en voldsom påkjenning da søsteren ble sterkt mishandlet av sin mann. Den hendingen kastet dype skygger over alle på Øya. Nå fikk ikke Emilie lenger besøk av søsteren, det var hun som måtte gå stien til Øygården.
Emilie var 13 år yngre en mannen sin. Hun var slank og spedlemmet, men innen familien var hun myndig når det behøvdes. Hun var et godt menneske i ordets rette mening.
Brødrene på Rydneset
Olav var den eldste av de 3 brødrene. Han gikk Underofficersskolen i Harstad og tok eksamen i 1918. Han var en dyktig befalingsmann, men trivdes ikke som militær og derfor tok han lærerskole på Elverum i 2 år. Skolen var egentlig 3-årig, men de som hadde eksamen fra underofficersskole behøvde bare å gå 2 år.
Olav begynte som lærer i folkeskolen og det fortsatte han med i hele sitt yrkesaktive liv. Han var en fremragende pedagog som maktet å forene undervisningen med nødvendig disiplin.
Olav giftet seg med Gulli. Fra "forlovelsesdagene” husker jeg hvor ofte Olav kom bærende i land med Gulli når det var fjære sjø. Gulli lå i armene hans som om hun var et barn og ikke en voksen kvinne.
Olav og Gulli bosatte seg i Botn. Her kjøpte de en eiendom og førte opp våningshus og driftsbygning. De fikk fire barn sammen. Heimen i Botn vernet de om.
Jeg satte stor pris på Olav.
Emil var den mellomste av de 3 brødrene. Som ung tok han landbruksskole og etter endt utdanning ble han bestyrer på Melbu hovedgård. Etter noen år kom han heim og overtok Rydneset. I tillegg til gårdsdriften passet han flere fyrlykter. Disse måtte ettersees med jevne mellomrom. Emil var en god jeger. På øya var det en stor bestand av harer. Enkelte år var bestanden så stor at det var vsnakelig å dyrke grønnsaker og rotvekster. Emil hadde et lett lynne og han var en svært omgjengelig mann. Han giftet seg med Sara og de var resten av livet velkomne gjester i heimen vår.
Kristian var den yngste av brødrene. Han var en meget vakker mann. Han var også stillfarende av seg. Han ble tidlig forelsket i ei jente på Lakså. Det ble å benytte robåten når han skulle på kjærestebesøk. Ungguttene på Lakså var sjalu på ham og de fant på de mest utspekulerte måter å plage ham på. En gang søkte de båten hans ned i sjøen. Kristian vandret langs fjæra og lette. Først da sjøen begynte å falle oppdaget han at stevnene av kjeksen stakk opp over sjøspeilet. Han hadde et svare strev med å hive all steinen ut av båten og siden lense den for sjø. Nesten hver gang han hadde vært på kjærestebesøk måtte han lete etter båten. Men da han en søndag morgen måtte opp på et låvetak og fire båten ned på marka, ble det for meget for ham, siden rodde han over sundet og fortøyde båten i støa vår. Så tok han beina fatt og fulgte en av de mange stiene som førte fra Bjelgam til Leirosen og Lakså. Dermed tok han siste stikk på ungguttene på Lakså.
Kristian giftet seg med Pauline. De bygget seg en heim i Laksåmarka og ryddet jord. Kristian tok senere arbeide i Vegvesenet. På sine eldre dager ble han krumbøyd, men han beholdt sitt varme smil.
Sigrid Winnem
Den som jeg husker med spesiell glede er uten tvil Sigrid. Når hun la ut fra støa på Rydneset, var det lett å se på åretakene at det var Sigrid som rodde. Når så kjeksen landet i støa vår, hoppet hun lett og elegant på land. Så lett og elegant at et ekorn kunne ha misunt henne. Så ordnet hun båten og kom opp til oss. Hun smilte alltid og hun hadde så varme og gode øyne. Ofte skulle hun videre til Lakså for å treffe andre ungdommer. Da satte hun seg foran komfyren og varmet krølltanga. Å krølle håret kunne hun ikke gjøre hjemme i farens nærvær. Når tanga var passelig varm, begynte hun behandlingen av håret. Som hun satt foran komfyren med ildskjæret mot ansiktet var hun vakker som få andre. Jen husker at en gang far kom uti kjøkkenet og sa ertende til henne: ”Du behøver ikke å krølle håret ditt Sigrid, du er vakker nok allikevel”. Da rødment hun over hele ansiktet, og ble om mulig enda vakrere.
Når hun skulle videre til Lakså, fulgte hun stien til sommerfjøset og videre over Holtan til Høgda og derfra gjennom Nermarka til Leirosen og derfra til Lakså. Før natten falt var hun tilbake. Så skjøv hun båten fra land og med kjappe åretak krysset hun sundet over til Øya.
Jeg så henne en gang etter at hun hadde giftet seg og flyttet til mannens boplass. Hun kom på besøk og nå hadde hun et lite barn som hun holdt på fanget og stelte mens hun og mor snakket sammen. Sigrid ble boende sammen med familien resten av livet. Få av de kvinner jeg har møtt har utstrålt slik varme og skjønnhet som Sigrid.