Slekten Bugge i Danmark og Norge
Opplysningene til det følgende er hentet fra: - Nordlandsslekten Hveding, av Johan Hveding, Oslo 1944 - Familien Kjerschow, Elisa Tandberg (Oslo 1940) - Slægten Bugge, P.C.B. Bondesen (Nyborg 1910) - Valdresslekten Bugge, G.A.K. Bjørkset (Fagernes 1961)- NST bind XXX s. 59f Opplysninger fra Stein Rune Jakobsen, basert på Slekten Bugge i Ytre Sogn, av Inger Kelmer, samt Brønnøy-slekten Bugges danske bakgrunn, Magnus Mardal
Følgende avsnitt er hentet fra Bondesens bok, ss. 39-40 og 121-123, med unntak av rettelser fra Bjørksets bok.
De Bugger svang Sværd og Herreskjold
I Frihedskamp, mod Tynge og Vold;
Men Skjold og Vaaben blev lagt i Muld,
Og Navnet forsvant med Borg og Guld.
Dog frem af Mulde skød nye Skud,
De Buggeroser gikk ikke ud.
Paa Fjeld os Slette de blomstrer end
Og skænked' os mange ædle Mænd.
Med Andens Sværd og med troens Skjold
For Hjertets Frihed, mod Fjendevold
Se siden kæmped' og derved vandt
Sig borg og Skatte, som aldrig svandt.
Gud give, de Bugger Led for Led
maa stedse vandre i Kristi Fjed! Da falmer de ei, gaar aldrig ud,
Men blomster her og evigt hos Gud.(Teksten fra Bondesens bok er oversatt fra dansk av Carsten Berg)
Navnet Bugge er eldgammelt i nord. Allerede på Fridlev den Raske og Frode Fredegodes tid treffer vi Bugger i Skåne og Halland. Saxo Grammaticus forteller således om en høvding som var av de hallandske Bugger, og som falt ved Hvirvelshavn på Sjælland i tvekamp med kong Fridlev hin Raske. Hvirvelshavn er det nåværende Bisserup ved Vordinborg Bugt. Også i Jylland har navnet vært utbredt i oldtiden. I Højene ved Glenstrup, ikke langt fra Hobro, levde en Hr. Turild Bugge - «den Skatte-Konnung» ? med sin familie. «Af hannem de christne Buggers Oprindelse», heter det hos Klevenfeldt.
Slekten Bugge i Danmark En mil syvest for Viborg endrer de jydske heders nakne høyland seg plutselig og fremviser en øy av berg, omkranset at storslåtte, bratte lyngbakker og utstrakte skoger. Like ved det nåværende (1910) Bækkelund Hotell, ved sjøen, lå Niels Bugges stolte borg Hald, som han kjøpte av Peder Ludvigsøn Eberstein og hans søster Margrethe i 1345. Ridder Niels Bugge var sin tids rikeste adelsmann, med årlige inntekter beregnet til 300 lester korn, over 14000 tønner bygg. Han var en vakker mann med et ridderlig ytre, myndig, men også aktet for sin edelmodighet. Danmarks Adels Aarbog begynner hans slektslinje med:
Niels Bugge satt i 1302 i Riksrådet, og nevnes blant vitnene i kong Erik Menveds gjeldsbrev til byen Rostok. Han hadde en sønn.
Ridder, Herre til Hegnet (Harre Herred i Salling), ble drept ved Lyby kirke av hr. Erik Brune (Banner) til Elkær. Hans kone sies å ha vært datter av Niels Gyldenstjerne til Aagaard (Vester Hanherred). De hadde tre barn:
- Bege Bugge
- Niels Bugge
- Erik Bugge
Ridder, død 1359. Han levde i den sørgelige tid da «Tyskerne reves om Danmark». Hans far var en av grev Gerts (Også omtalt som grev Gerhardt) jydske tilhengere, og et av vitnene på holstensk side ved fredsslutningen i Kiel 10. januar 1332, da det kom til forlik mellom kong Christoffer og grev Gert. Til å begynne med sto Niels Bugge på samme side, - som hadde gitt den unge hertug Valdemar av Sønder-Jylland kongenavn, selv om den egentlige leder og fører var grev Gert. Niels Bugge var derfor blant grevens menn i den krig som ble avsluttet med ovenfornevnte fred. 30. januar 1331 sto det blodige slag på Lohede, litt syd for Dannevirke. Slaget varte fra morgen til kveld, og det ble kjempet med stor tapperhet på begge sider.
Grev Gert kom en gang i stor fare. Han var blitt kastet av hesten, og lå i den tunge rustningen på valplassen uten å kunne reise seg med egen hjelp. En holstensk bonde fikk ham imidlertid på beina igjen. «Bruk nå dine gamle krefter», ropte bonden. At greven gjorde det ser, man av slagets utfall: Da den mørke novemberdagen var over, hadde han vunnet. Rimeligvis var Niels Bugge blant den seirende, overmodige skare som drev kongen og restene av hans hær på vill flukt sydover.
Det var imidlertid ikke nok for grev Gert å være riksforstander under sin søstersønn hertug Valdemars mindreårighet. Hans planer gikk enda høyere; han ville selv bli konge. Dermed kom det til brudd mellom ham og ridder Bugge, som jo hadde svoret troskap mot hertugen. Ridder Bugge var ikke lik sin tids stormenn, som den ene timen kunne tjene den ene, og i neste øyeblikk den andre. Dessuten hadde greven forulempet en av Niels Bugges nære slektninger, Niels Ebbesøn, i en arvestrid mellom Stid Andersøn Hvide og Ebbesøn. Niels Ebbesøn var sannsynligvis Niels Bugges søstersønn. Det var imidlertid viktig for greven å vinne den mektige ridder, de stridbare jyders fører, på sin side. Derfor ber han, som i «Kæmpevisen», Niels Ebbesøn ri til «Hr. Bugge din ven», som «haver mig længe undsagt». Niels Ebbesøn ville ikke gå dette ærendet, men red i stedet senere til Randers og drepte grev Gert.
Niels Bugge var neppe delaktig i dette drapet eller den kamp som deretter sto mellom Niels Ebbesøn og grevens sønner. Heller ikke var han med på å sette Valdemar Atterdag på tronen. Hertug Valdemar var jo ennå i live, og det var hans konge. Det hjalp derfor lite at kong Valdemar lovet hr. Bugge slott og gull, eller senere truet ham med krig og ufred. Ridder Niels svarte bare stolt:
«Min Tro vil jeg ej bryde for Guld; Den, jeg haver soret, ham bliver jeg huld. Hvad heller I ville storme eller stride, Ni Vintre paa Hald jeg vil Eder binde».
Senere ble forholdet mellom kongen og Niels Bugge vennskapelig. Hertug Valdemar hadde da oppgitt tronen og litt etter litt sluttet seg til kongen. Senere gikk hertug Valdemar og kong Valdemar Atterdag til og med i forbund, ifølge brev datert 13. mars 1345. Vi treffer derfor ridder Niels i Varberg i 1343 blant de 12 menn som kong Valdemar for sitt vedkommende hadde betrodd det viktige verv å megle fred med den svensk-norske kong Magnus Smek, Norges konge fra 1319 til 1355 under navnet Magnus 7. Eriksson.
Niels Bugge var også i kong Valdemars følge under felttoget til Meclenburg og Brandenburg 1349 og 1350, og han var til stede i Spremberg og Bautzen, da kong Valdemar Atterdag meglet forlik mellom Ludvik av Bayern og Karl den 4. Kort etter er han igjen i Danmark, hvor forbitrelsen mot kongen var blitt svært sterk og nå truet med å løpe over alle bredder. De uhørte skattene og det uttålelige hovmotet var ikke lenger til å holde ut. Niels Bugge hadde, sammen med noen andre adelsmenn, et møte med kongen i Kallunburg, men Valdemar ville ikke fire. De kom ikke til enighet. Bugge og de andre gode menn erklærte derfor at de heller ville miste livet enn å tåle at bøndene ble til de grader mishandlet.
Neste år ble det holdt nok et møte, denne gang i Vordingborg, hvor foruten Bugge også den mektige ridder Claus Limbek var til stede. Kongen var fremdeles ubøyelig, og heller ikke denne gang kom det til forlik. Det var ikke lenger noe å gjøre. Bugge klarte ikke lenger å dempe opprøret, og sluttet seg i stedet til det. Det samme gjorde også hertug Valdemar, som var svært forbitret på sin søsters, dronning Helvigs, vegne; - kongen hadde latt henne sperre inne på Søborg. Bugge tok kraftig del i den feiden som nå brøt ut. Han ble faktisk den egentlige leder for et opprør som strakte seg over hele halvøya, fra Skagen til Elben. Han erobret slottet Langtind ved Limfjorden, hvor han tok en del fanger.
Kongen beleiret på sin side Hald. I nærheten av Hald finnes fremdeles levninger av en vold som bøndene kaller «kong Valdemars skanse», og hvor det aller eldste Hald skal ha ligget. Den 26. juli 1353 kom det imidlertid til et foreløpig forlik ved Vindinge Å i Fyn, der de jydske adelsmenn og særlig ridder Bugge ble tatt med. Man ga tilbake gjensidige erobringer og traff nærmere bestemmelser om frigjøring av fanger.
På Danehoffet i Nyborg kom det St. Hansdagen 1354 til fullstendig forsoning mellom kongen og hans misfornøyde undersåtter. Niels Bugge fikk sete i Riksrådet, og vi treffer ham neste år - sammen med Claus Limbek - som et virksomt medlem på det kongelige retterting i Jylland. Lenge varte freden ikke. Valdemar Atterdag var streng og hensynsløs som før, og jydene med Bugge i spissen grep atter til våpen. Også hertug Valdemar rykket i marken. Kronen vinket til ham igjen, og det gjaldt å utnytte muligheten. Han ble imidlertid slått, og måtte avstå Langeland, Als og Femern. Dermed var han uskadeliggjort. Vanskeligere for kong Valdemar var det å beseire jydenes hardnakkede tross. «Jyden, han er stærk og sej». Det var jyden den gang, som så ofte senere.
På et møte som ble holdt i Slagelse to dager før jul 1358, tilbød kongen forlik for jydene. Niels Bugge og andre adelsmenn hadde innfunnet seg, mot løfte om sikkert leide. Motsetningene var imidlertid så store at det ble umulig å komme til enighet. Derfor reiste man hjemover igjen.
Ridder Bugge nådde ikke lenger enn til Middelfart. Der ble han drept like over nyttår 1359. Samme skjebne led Ove Stigesøn til Eskebjærg og Peder Anderssøn til Margaard; den første var sønn av den mektige Stig Anderssøn, den siste uten tvil bror av den samme Hr. Stig.
«Til Middelfart Mænd sendte Kongens Bud, Hr. Bugge skulde de træde imod. Hr. Bugge rider ad Middelfart Gade, Der mødte de Borgere klædte i Plade; De mødte ham baade til Hest og Fod, Og Alle vare de ham imod. De Middelfart Mænd, Krist give dem Træde; De vog Hr. Bugge i fredelig Lejde; De Middelfart Mænd, Gud give dem Skam, De vog uden Skel den velbyrdige Mand!»
Det var vest for byen, fortelles det, på et jorde like ved havnen, at de tre sendemenn ble overfalt av noen fiskere som drepte dem med de samme møkkagrep som de ellers brukte til å grave opp mark for å sette på fiskekroken. Inntil 1874 måtte eierne av den mark hvor udåden ble begått betale en årlig blodskatt på 49 skilling, de såkalte Buggepenger. En stensetting anga lenge det sted hvor ridder Niels ble drept. Senere er den blitt jevnet under byggingen av en landevei; men langs med denne vei gror det den dag i dag en stor mengde røde blomster (skræpper), som etter sagnet er vokst opp av Hr. Bugges blod. De kalles derfor «kong Bugges roser».
Kongen ble beskyldt for å ha beordret drapet, men avla ed på at han ikke hadde noe med det å gjøre. Kongen og Bugges sønn inngikk forlik, men mistanken mot Valdemar var likevel ikke utslettet. Den går igjen i folkevisen om drapet på Hr. Bugge. Ridder Niels hadde folkets fulle sympati, vunnet gjennom edelmodighet og trofasthet, egenskaper som var sjeldne på hans tid. Derfor er det et vakkert bilde som tegnes av ham i folkevisen:
«Min Tro vil jeg ej bryde for Guld, Den, jeg haver soret, ham bliver jeg huld.»
Slik lød den trofaste ridders svar da kong Valdemar ville vinne ham gjennom gode løfter, og i visen om den av Eske Frost utplyndrede engelske kongesønn blir hans rettferdige sinnelag vakkert uttrykt:
«Men havde jeg kommet i Hr. Bugge hans Len, Da havde mig ikke røvet hverken Ridder eller Svend».
Ridder Niels' rikdom bidro nok også til at han ble folkets selvskrevne fører. Foruten Hald (Nørlyng herred) eide han Nørre Vosborg (Ulvborg Herred), Estrup (Hellum Herred), Spøttrup (Rødding Herred), Aastrup (Vennebjerg Herred) samt Rolstrup på Mors. Sistnevnte ga han i medgift til Saxe Pedersøn da han giftet seg med ridderens søsterdatter Cathrine. Dessuten besatt han tallrike strøgods, spesielt i det nordlige Nørrejylland. Ikke uten grunn ble han derfor kalt «kong Bugge».
I Adelsleksikonet finnes under navnet Bugge ti forskjellige våpen. To av disse skyldes sikkert en forveksling med de to i Buggefamilien inngiftede slektene Strangesøns og Vandelbos våpen. Av de øvrige kan bare ett påvises virkelig å ha vært ført. I gullfelt samt på hjelmen viser det et halvt, avhugget, sølvbevæpnet sort villsvin. Dette var det våpen ridder Bugge til Hald førte. Det finnes fremdeles i hans og datteren Ellens oppbevarte segl. Med det besegler han, sammen med sin svoger Hr Erik Nielssøn (Gyldenstjerne) et forpliktelsesbrev til kong Valdemar i 1355. De gamle Høeg´er hadde samme våpen, av hvilket Holger Parsberg slutter at Høegfamilien hadde samme herkomst som Buggene. Den dag i dag er det adskillige Bugger som bruker villsvinet som sitt signetmerke.
Niels Bugge var gift to ganger. Hans første kone het visstnok Lisbeth Kuul. Hun var datter av Hr. Palne Jønson og Elne Lændi. Palne Jønson til Stovringgaard var Valdemar Atterdags marskalk fra 1354 til 1356. Hans hustru var datter av Niels Lændi til Troldorp (Sabro Herred).
Andre gang var Niels Bugge gift med Ingeborg Vendelbo, som holdt skifte etter Hr. Niels i 1388. Hun var datter av Peder Vendelbo og Sophie Andersdatter Hvide.
I første ekteskap hadde han seks, i siste to barn:
- Niels Bugge
- Jep Bugge
- Mikkel Bugge
- Bent Bugge
- Kirsten Bugge
- Ellen Bugge
- Knud Bugge
- Lisbeth Bugge
Riksråd, herre til Hald. Mens slekten Bugge, en av de mektigste jydske ætter, tidligere ved enhver gitt anledning hadde stått imot kongen, synes flere medlemmer å ha sluttet seg til kong Valdemar. Deriblant Knut Bugge. Det samme var tilfellet med hans (formentlige) bror Bent Bugge og hans svoger Christian Vendelbo. En annen av Niels Bugges svigersønner, Gotskalk Skarpenberg, treffes derimot blant de jydske opprørshøvdinger.
Fra først av var forholdet mellom kongen og Knud Bugge ikke det beste. Knud Bugge mistenkte kongen for å ha vært delaktig i det grufulle drapet ved Middelfart. Men Valdemar, hans sønn og flere riddere avla ed på «hverken med Raad, Hjælp, Sambund, vilie eller Tilladelse at have samtykt udi den Gierning». Kongen lovte til evig tid å ville hate drapsmennene og å elske Knud som sin egen sønn. Også kongesønnen, Christopher, svor Knud vennskap og broderskap, på samme måte som denne lovet å forsmå sine venner og slektninger og ta kongens parti.
1360 beseglet han som Riksråd forliket med kong Magnus og Haandfæstningen i Kallundborg, og i begynnelsen av juni 1362 var han til stede på Vordingborg slott ved hertug Henriks bryllup med kong Valdemars datter Ingeborg. Ved samme anledning var han også blant kongens forlovere for hertuginne Ingeborgs medgift. Senere nevnes han ikke. Han hadde to sønner:
- Christopher Bugge
- Jep Bugge
«Blev ødelagt i Dronning Margrethes Vrede», men kom atter til rikdommer gjennom å gifte seg «i privat stand». Denne dronning Margrethe samlet som kjent Norge og Danmark under samme trone, - en union som ikke opphørte før 1814. Jep Bugge hadde to sønner:
- Mikkel Bugge
- Jon Bugge
Jon Bugge
Væpner, var 1411 en av kong Eriks forlovere ved forliket i Kolding. Han hadde en sønn:
- Lars (eller Lauritz) Bugge
7. ledd Lars Bugge (eller Lauritz Bugge)
i True (Onsild Herred). Mistet i 1460 sin arv i strid med Flemmingene, fordi hans mor ikke var av adel. Han måtte selv også oppgi sitt adelskap, og både i en dom han i 1469 avsa i Randers og som tingvitne ved Mariager Birketing i 1479 betegnes han uttrykkelig som bonde. I 1484 beseglet han et vitnemål ved Halds Herredsting med et bumerke. De gamle, adelige Bugger var utdødd, og den stolte Hald hadde falt i grus.
Bjørn Markhus har gjort følgende notater om sin families tilknytning til Bugge-ætten i brev til Carsten Berg 21. november 1997: "Kan forøvrig nevne at dine Bugge-notater inspirerte meg til å finne løsningen på mitt Bugge-problem.Det var ganske innfløkt. Patronymikonet til Niels Pedersen Bugge var nemlig ikke Peder men Hans, og Hans het ikke Hans men Jens, sønn av Lars Bugge i True. Forklaringen fant jeg i NST XXX, «Brønnøy-slekten Bugges danske bakgrunn» av Magnus Mardal."
8. ledd (Jens, Jørgen eller Knud) Bugge
(fra Bjørksets bok) Bonde ved Randers.
(fra Bjørksets bok) Bonde ved Randers omkring 1530
Bonde ved Randers. Han hadde to, kanskje tre sønner: Lars Bugge Christen Bugge
11. ledd Lauritz Michelsen Bugge
Sorenskriver i Sundfjord, Nordre Bergenhus Amt. Ifølge NST bind XXX s. 59f død i 1649. (Ifølge Bondesen død 20. mai 1640.)
Gift med Margrethe Nielsdatter, død 1653. Hans Epitaphium finnes i Holmedals kirke. På bildet sees en mann i sort findrakt med pipekrave. Hans kone står på venstre side av ham, to sønner i sorte kapper og med hvite, broderte kraver på høyre.
Under maleriet står, iflg. Bondesen, følgende innskrift: «Herunder ligger begrafvit Erlig oc Velfornemme Mand S. Laurids Michelsen Bugge, Forrige Schrifver udi Sundfjor, Som døde d. 20. Maj A. 1640 (se nedenfor, red.anm.), med sin kiere Hustrue Erlig oc Gudfrøctige Quinde Margrethe Nielsdatter, som døde der A. 1653. Gid gifve dennem en glædelig Opstandelse».
Over internett er jeg blitt orientert om følgende av Stein Rune Jakobsen:
Inger Kelmer mener at Bondesen må ha lest feil, og at det skal stå dødsdag "20. Maj A. 1649". I boken "Slekten Bugge i Ytre Sogn" viser hun til en rettssak i Bergen rådhus januar 1650, hvor Bugge er stevnet og hans kone møter og meddeler at han var død våren 1649. Denne rettssaken er også nevnt av Ragnvald Fagerheim i "Fjaler gjennom 1000 år", og her vises også til en rettssak hvor Bugge deltok så sent som 10. februar 1649.
I "Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548-1661", bind II, hefte I s 107f vises det til et hyllingsbrev fra 27. juni til 20. juli 1648 (i forbindelse med hylling av kong Frederik III) fra Jølster, Holmedal, Aschevold, Kindt og Førde prestegjeld. Her har Lauritz Michelsen signert, og her bruker han ikke navnet Bugge.
I skattematrikkelen for 1647 leser vi: "Kongens, och nu henforpantit til besidderen Laurids Michelsen". Sorenskriver Bugge sin tid på Sørbø.
Født 1623, død 1706. Var klokker i Brønnøy på Helgeland. Han må ha vært gift to ganger, men hans hustruer kjennes ikke. Ti barn:
- Hans Bugge
- Else Bugge
- Claus Bugge
- Margrethe Bugge
- Niels Bugge
- Marithe Bugge
- Lars Bugge
- Christen Bugge
- Jacob Bugge
- Herman Bugge
Født ca 1690, død 1742. Var klokker i Brønnøy etter faren, og bodde på Mossem. Gift med Ingeborg Johannesdatter Stud, som levde lenger enn ham. Hennes foreldre var skipper og handelsmann i Brønnøy John Pedersen Stud - «Borger af Bergen oc vohngaftig paa Steensøen» - og Elisabeth Jacobsdatter Rusch. John Stud døde i 1699.
Herman Bugge og Ingeborg Stud hadde åtte barn:
- John Bugge
- Margrethe Bugge
- Karen Adrianne Bugge
- Maren Bugge
- Dorthea Bugge
- Elisabeth Bugge
- Tollef Bugge
- Christopher Bugge
Født 13. januar 1718, død 2. mars 1786. Gift i Nesna 9. oktober 1748 med John Klæboe , født 1713, død 31. desember 1784, skipper og handelsmann på Saura i Nesna. Se Klæboeslekten.
Dorthea Bugge og John Christensen Klæboe hadde seks barn, og de var selv søskenbarn (Dorthea Bugges mor Ingeborg var søster av Elisabeth Stud, gift med Christen Hansen Klæboe. Deres foreldre var - som nevnt over - John Pedersen Stud og Elisabeth Jacobsdatter Rusch (red. anm.)).
Gå til aneliste/Go to Ancestor List
