To historier fra Fimbul og en byggesak
Nedenfor følger to historier fra Fimbul, et småskrift som utgis av Evenes Bygdeboknemd. Den ene historien - "Forsyngogn" - er ført i pennen av Olav Harald Winnem, og det andre er en detektivhistorie om hvordan lensmann Winnem raskt oppklarte mysteriet med de forsvunne kirkebøker fra Evenes kirke. Vi avslutter med et leserbrev fra Fremover, om kløkt og menneskelighet i paragrafenes verden.
Redigert av: Steinar Winnem og Carsten Høgenhoff
Forsyngogn
Kilde: Fimbul nr. 5 1979, Småskrift for Evenes Bygdeboknemnd
Forfatter: Olav Winnem
Fotoet viser ei forsyngogn.
Hvor mange av den yngre generasjon er det som har hørt ordet, som vet hva ei forsyngogn er? Sikkert ikke mange, men kanskje noen kunne ha interesse av å få vite litt om det.
For 3-400 år sia måtte fiskerne lage sine fiskeredskaper sjøl. De fikk kjøpt hamp. Den ble spunnet til hampetråd heime på gårdene, og av hampetråd laget de fiskesnørene sine.
Omkring år 1600 begynte fiskerne å bruke liner, og noe senere kom også torskegarn i bruk. Liner ble forbudt i 1627, men forbudet ble ikke overholdt. Bruken av liner fortsatte, og linefisket ble - med en del restriksjoner - tillatt fra 1784. Men først i 1816 kom en lov som fjerner alle hindringer for bruken av liner og garn.
Fiskeredskapet "line" kjenner alle, og til liner brukes lineforsyn. Disse forsynene måtte fiskerne lage sjøl og det var vel da forsyngogna ble laga.
Den er enkel og praktisk. En kan faktisk si den er genial i sin enkelhet.
Som bildet viser (se ovenfor) består den av en solid firkantet treramme. I den står det tre loddrette valser. Valsene har trapper som står i huller i rammen og de underste trappene er så lange at de stikker fram på undersiden av rammen. I disse endene er satt jenrkroker. Valsene er tykkest på midten og der er skåret inn et nokså dypt spor rundt valsen.
I begge endestykkene på rammen er det et hull i høyde med sporet i valsene. Den øverste siden av rammen er forlenget forbi det ene endestykket, og danner en trapp, så "gogna" kan settes fast i et hull i en vegg eller stokk. I valsesporene er det lagt et snøre med et enkelt tørn om hver valse. Endene av snøret er stukket gjennom hullene i endestykkene på rammen og snøreendene er spleiset sammen. Når en haler i snørene, går valsene rundt.
For å kunne bruke "gogna" må en også ha et lodd, f.eks. en rund stein som veier 2,5-3 hg. Omkring steinen legger en lær - reimer i kryss og setter en jernkrok i krysset. Dessuten må en ha et lite hjerteformet trestykke mednokså dype spor i kantene.
Nå kan vi lage lineforsyn.
Vi tar en vanlig torskegarntråd eler en annen sterk tråd på vel en meters lengde, fester endene på tråden med et halvstikk til krokene på to valser som står ved siden av hverandre, henger loddet i bukten på tråden og setter hjertet med spissen ned mellom trådene. 2-3 cm over loddkroken.
Så drar vi i snora så valsene går rundt. (Pass på å dra slik at du legger fastere tvinn på tråden). Når tvinnen blir så fast at det blir spenning i tråden, begynner loddet å rotere. Og tvinner de to trådpartene sammen på undersida av "hjertet". Hjertet tjener altså til å holde trådene fra hverandre, så de ikke legger seg sammen i langtvinn. Når hjertet er kommet helt opp, lar vi loddet rotere litt til. Så stoppes det, tråden løses fra valsekrokene og endene slås sammen i en knute. Så hektes loddet av og en forsyn er ferdig.
Det gikk ikke svært fort å lage lineforsyn på denne måten. Arbeidet ble nok mest overlatt til gutter i lange vinterkvelder. Forsyngogna har vært brukt av og til helt til vår tid. Jeg har sjøl vært med på å lage lineforsyn i guttedagene.
Da kirkebøkene forsvant fra Evenes kirke
Kilde: Fimbul nr. 8 1984, Småskrift for Evenes Bygdeboknemnd
Forfatter: Ukjent - men det må sannsynligvis være "jeg"-personen i fortellingen(Red. arm.: Vi er ikke sikre på om den lensmann Winnem som omtales i artikkelen er Hans Jørgen Winnem (1851 - 1932) eller sønnen Einar Winnem som også var lensmann i Evenes. Så sent som i 1924 kan det kanskje ha vært sistnevnte?)
Det var tidlig på høsten 1924. Jeg kom syklende forbi lundene, på tur til Liland. Klokka kunne vel være omkring 1-2 natt til mandag, og det var stupende mørkt, men jeg hadde karbidløkt på sykkelen. Da jeg var kommet nesten ned til prestegården, fikk jeg se at det var lys i kirken. Jeg syntes det var litt nifst, men jeg visste at det hadde vært gudstjeneste i kirken om søndagen, så jeg tenkte at det kanskje var Andreas Johnsen som dengang var kirketjener, eller Kron Hansen som da var sogneprest, som kanskje hadde et ærend i kirken, så jeg fortsatte bare til Liland.
Jeg var den gang ansatt på gården hos Rones Andreassen. Mandag formiddag fortalte Andreassen at der var kommet oppringning til lensmann Winnem om at der hadde vært noen i kirken om natten, og at kirkebøkene som lå på alteret var borte. Det kunne ikke sees at andre gjenstander var fjernet. "Der er forklaringen på at jeg så lys i kirken da jeg syklet forbi der i natt", sa jeg til Andreassen.
Lensmannen var alt kjørt utover til Evenes for å undersøke saken, og den ble hurtig oppklart. Da lensmannen kom inn i kirken fant han snart spor etter den som hadde vært der, for på den hvite duken som lå på alteret var der tydelige spor etter komager med rundbøter. Når en mann med slike komager sto med bena samlet dannet avtrykket etter rundbøtene tallet 88. Lensmannen var straks klar over hvem som hadde vært der, og han dro straks avsted til der vedkommende bodde. Han fant mannen hjemme og kirkebøkene fant han borte i ei høyløe.
Da lensmannen spurte hvordan han kom seg inn i kirka, sa han at der sto en stor nøkkel i sakristidøra, så det var ingen sak å komme seg inn, og han hadde fyrstikker så han fikk tent lysene. Etter hvert fyltes kirken av beboerne på kirkegården, og han fant ut at han skulle preke for dem. Han klatret så opp på alteret, og han sto der og preket for sine innbilte tilhørere.
Da han var ferdig med sin preken, og skulle forlate kirken, ble han nektet å forlate kirken, og den verste av alle var - her navnga han en nabo av ham som var død for mange år siden, men så fant ut at hvis han tok bøkene som lå på alteret, var han sikker på at de ikke kunne nekte ham å gå ut, derfor tok han bøkene, og der var ingen som lenger sperret veien for ham.
Slik fortalte lensmann Winnem at vedkommende hadde forklart seg. Bøkene var uskadde, og lensmannen bragte dem tilbake til kirken, og gjorde ikke mer med saken da han kjente mannens sinnstilstand.
Neste år, konfirmasjonsmandag 1925 var jeg på oppfordring av lensmann Winnem med og fikk samme person bragt over til Breistrand hvor lensmannsbåten lå og ventet på ham. Men det er en annen historie som jeg kanskje kommer tilbake til senere.
Her er et leserinnlegg vi har sakset om lensmann Ejnar Winnem, fra narvikavisen Fremover 17. desember 2002. Under overskriften "Ballangen - nok en gang", vil vi tro Anton Fagerbakks egentlige budskap er vedtektsrytteri i dagens Ballangen. Vi skal ikke mene noe som helst om den saken, men takker for historien som vi synes hører godt hjemme her.
Ballangen – nok en gang
Vi som bare kjenner hyttesakene i Ballangen fra aviser og TV kan vanskelig ta stilling til forholdet. Jeg ønsker derfor bare å bringe videre en historie som en eldre Ballangen-mann fortalte meg sist vinter.Forholdet var at en mann like etter annen verdenskrig hadde fått byggetillatelse for et hus på anvist tomt i Ballangen. Papirene var i orden, tomten ble ryddet og grunnmuren støpt. Da mannen på det nærmeste var ferdig med råbygget fikk han besøk av en kommunal komité. Formannen viste til lover, regler og forskrifter – og forkynte at huset måtte rives og flyttes fordi det ville komme i konflikt med allerede eksisterende gårdsvei. Som rimelig var, ville ikke byggherren straks starte rivingen, og det måtte ny befaring til.
Nå var dette neppe en politisak, men siden lensmann Ejnar Winnem i Evenes tilfeldigvis hadde kontordag i Ballangen, ble han invitert med på befaringen. Lensmannen anførte som sin personlige mening at riving vel var et hardt tiltak, og at en regulering av gårdsveien kanskje ble både enklere og rimeligere. Komitéformannen sto imidlertid på sitt, og slo regelverket i bordet. Da svarte den sindige lensmannen: "Ett er å lese loven, et annet å forstå den og et tredje å anvende den med fornuft". Mannen fikk fullføre byggearbeidet. Huset står fremdeles i Ballangen, øyensynlig uten sjenanse for noen. Kanskje salige lensmann Ejnar Winnems ord ennå burde ha gyldighet i Ballangen?
Med hilsen
Anton Fagerbakk
Gå til aneliste/Go to Ancestor List
